Spørsmålet ble nylig vurdert av EFTA-domstolen, som den 27. november 2017 avga rådgivende uttalelse om spørsmålet. Bakgrunnen var saken om polititjenestemannen Thorbjørn Selstad Thue. Thue var ansatt ved Gaular lensmannskontor og han var også tilknyttet politidistriktets utrykningsenhet.

Den aktuelle saken var knyttet til tre oppdrag for utrykningsenheten, hvor tjenestemannen skulle møte opp på andre steder enn hans vanlige oppmøtested. Spørsmålet var hvorvidt den tid han hadde brukt for å kjøre mellom eget hjem og oppmøtestedene og motsatt, skulle regnes som arbeidstid.

Polititjenestemannen tapte saken både i tingretten og lagmannsretten, som kom til at reisetiden ikke var arbeidstid. Saken er anket til Høyesterett, og i den forbindelse ble EFTA-domstolen anmodet om å ta stilling til spørsmålet.

I motsetning til de norske domstoler, konkluderte EFTA-domstolen med at nødvendig tid som hadde medgått til reise utenfor alminnelig arbeidstid til og fra et annet sted enn det faste oppmøtested skulle regnes som arbeidstid. Uttalelsen følger opp EU-domstolens uttalelser i Tyco-saken fra september 2015 (C-266/14).

Tre elementer i vurderingen

Tre kriterier må være oppfylt for at man er innenfor begrepet «arbeidstid»:

• Arbeidstakeren må utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter.
• Arbeidstakeren må stå til arbeidsgivers disposisjon.
• Arbeidstakeren må være i eller på arbeid.

EFTA-domstolen konkluderte i den konkrete saken med at vilkårene var oppfylt. Domstolen uttalte videre at det ikke kreves noen vurdering av intensiteten av arbeidet som ble utført på reisen og at det i utgangspunktet er uvesentlig hvor ofte slike reiser finner sted.

Enten arbeidstid eller arbeidsfri

Begrepene «arbeidstid» og «arbeidsfri» er gjensidig utelukkende. Det finnes ingen mellomkategorier, og reisetid skal derfor enten klassifiseres som arbeidstid eller som arbeidsfri.

Selv om EFTA-domstolen i denne saken kom til at reisetiden skulle regnes som arbeidstid, vil de konkrete omstendighetene være avgjørende.

Konkret vurdering

I den aktuelle saken var polititjenestemannen under reisene forpliktet til å følge arbeidsgivers instruksjoner. Arbeidsgiver sto fritt til å legge til, endre eller avlyse de planlagte oppdrag. Tjenestemannen reiste med enten med politibil eller politibuss, han bar våpen og hadde både arbeidsgivers og sin egen private mobiltelefon. Kjøretøyets bevegelser ble overvåket med GPS og bilene var utstyrt med politiets sambandssystem.

På denne bakgrunn konkluderte EFTA-domstolen med at de tre elementene i begrepet «arbeidstid» var oppfylt. Den reisetid polititjenestemannen hadde brukt fra eget hjem til oppmøtestedene skulle derfor regnes som arbeidstid.

Hva betyr EFTA-domstolens uttalelse?

EFTA-domstolens uttalelse gir ikke noe klart svar på om all reisetid også er arbeidstid. Det avgjørende vil være om de konkrete forholdene i saken oppfyller de tre kriteriene i arbeidstidsbegrepet.

Dersom Høyesterett følger EFTA-domstolens uttalelse kan dette få betydning for hvordan både private og statlige arbeidsgivere skal beregne arbeidstid for de ansatte. Dersom reisetid i større grad enn i dag skal inkluderes i arbeidstidsbegrepet, vil dette kunne innebære at arbeidstakere ikke kan pålegges arbeid i like stort omfang. Dette da arbeidsmiljøloven oppstiller klare grenser for maksimal daglig og ukentlig arbeidstid, samt rett til tilfredsstillende hvileperioder mellom arbeidsperiodene. Dette kan igjen få kostnadsmessige konsekvenser da begrepet «arbeidstid» som regel korresponderer med rett til lønn og evt. overtidsbetaling.

EFTA-domstolens uttalelse er ikke bindende for norske domstoler, selv om slike uttalelser som regel legges til grunn. Først etter at Høyesteretts har behandlet denne saken, vil vi derfor få et klarere svar. Vi vil kommentere Høyesteretts dom i saken når den foreligger.

EFTA domstolens avgjørelse kan leses her

EU-domstolens avgjørelse i Tyco-saken (C-266/14) kan leses her