Sakens bakgrunn

Saken (HR-2020-1339-A) gjaldt tidligere statsansatte som i forbindelse med virksomhetsoverdragelse ble overført til ISS Facility Services AS (ISS). Bakgrunnen for virksomhetsoverdragelsen var at staten i 2016 besluttet at renholdet av Forsvarets bygningsmasse skulle legges ut på anbud. ISS ble tildelt oppdraget.

ISS overtok Forsvarsbyggs plikter som arbeidsgiver for 209 renholdere i samsvar med arbeidsmiljøloven § 16-2. Arbeidsmiljøloven § 16-2 første ledd fastslår hovedregelen om at tidligere «arbeidsgivers rettigheter og plikter som følger av arbeidsavtale eller arbeidsforhold», overføres til den nye arbeidsgiver. Hovedprinsippet ved virksomhetsoverdragelse er etter arbeidsmiljøloven § 16-2 med andre ord at individuelle rettigheter og plikter i arbeidsforholdet overføres uendret ved virksomhetsoverdragelser. Dette hovedprinsippet modifiseres imidlertid i arbeidsmiljøloven § 16-2 annet og tredje ledd for så vidt gjelder rettigheter og forpliktelser som følger av henholdsvis tariffavtaler og kollektive pensjonsordninger.

Saken for Høyesterett gjaldt tre spørsmål, dels knyttet til hvilke regler for oppsigelsesfrister som gjaldt etter overføringen til ISS, om renholderne fortsatt hadde rett til såkalt særalderspensjon etter SPK-loven og om de ansatte fortsatt hadde rett til avtalefestet pensjon (AFP) etter reglene for ansatte i staten. Rettslig sett reiste dette spørsmål om hva som er «rettigheter» i arbeidsmiljøloven § 16-2 sin forstand, hvilke rettigheter som «følger av arbeidsavtale eller arbeidsforhold» og hvordan unntakene fra hovedprinsippet er å forstå.

Oppsigelsesfrister

Spørsmålet for Høyesterett knyttet til oppsigelsesfrister var om renholderne etter virksomhetsoverdragelsen beholdt sine oppsigelsesfrister etter reglene for ansatte i staten, selv om den tidligere tjenestemannsloven og någjeldende statsansatteloven ikke lenger gjaldt som følge av at de ikke lenger var ansatt i staten og dermed var regulert av arbeidsmiljøloven. Spørsmålet har stor praktisk betydning da reglene om oppsigelsesfrister i både tidligere og nåværende lov i staten gir statsansatte vesentlig bedre lovbestemte rettigheter ved oppsigelse fra arbeidsgiver enn arbeidstakere har etter arbeidsmiljøloven. Etter begge lovene for statlige ansatte var og er oppsigelsesfristen ved arbeidsgivers oppsigelse seks måneder allerede etter to års ansettelsestid, mens en tilsvarende oppsigelsestid etter arbeidsmiljøloven er forbeholdt ansatte som har fylt 60 år og som har minst 10 års sammenhengende ansettelsestid. Arbeidsmiljølovens utgangspunkt er også at oppsigelsesfristen er én måned, med mindre annet er avtalt (avtalt oppsigelsestid er ofte tre måneder) eller en lengre oppsigelsestid følger av loven.

De ansatte hevdet at oppsigelsesfristene de hadde i staten fortsatt gjaldt som følge av at arbeidsavtalene inneholdt en henvisning til tjenestemannslovens oppsigelsesfrister. ISS hevdet på sin side at henvisningen ikke var en rettighet etter arbeidsavtalen, men at arbeidsavtalen kun inneholdt informasjon om hvilke rettigheter som fulgte av loven.

Tidligere hadde Oslo tingrett gitt ISS medhold, mens Borgarting lagmannsrett hadde gitt arbeidstakerne medhold. Høyesterett ga arbeidstakerne medhold. Resultatet ble begrunnet med at oppsigelsesfristene er blant de grunnleggende spørsmål som partene må ta stilling til og at det derfor har formodningen mot seg at avtalens henvisning til tjenestemannslovens oppsigelsesfrister kun var ment å være til informasjon.

Særalderspensjon

Det andre spørsmålet Høyesterett tok stilling til var om renholderne etter virksomhetsoverdragelsen hadde rett til såkalt særalderspensjon etter lov om statens pensjonskasse. Etter aldersgrenseloven er aldersgrensen i staten som hovedregel 70 år, mens særaldersgrensen for renholderne var 65 år. Etter lov om statens pensjonskasse hadde renholderne i staten rett til alderspensjon ved fratredelse ved oppnådd aldersgrense på 65 år, og eventuelt allerede fra fylte 62 år dersom de oppfylte nærmere bestemte vilkår i SPK-loven. Slik tidlig alderspensjon omtales gjerne som særalderspensjon. En tilsvarende fordelaktig ordning gjaldt ikke fra før hos ISS, som hadde etablert en innskuddspensjonsordning.

Arbeidsmiljøloven § 16-2 tredje ledd første punktum fastsetter at retten til videre opptjening av alderspensjon i henhold til kollektiv tjenestepensjon overføres til ny arbeidsgiver ved virksomhetsoverdragelse. ISS hevdet på sin side at særalderspensjonen ikke lenger gjaldt som følge av at de i samsvar med arbeidsmiljøloven § 16-2 tredje ledd andre punktum hadde valgt å gjøre den eksisterende innskuddspensjonsordningen gjeldende. Bestemmelsen fastsetter at ny arbeidsgiver kan velge å gjøre «allerede eksisterende pensjonsordninger» gjeldende for overførte arbeidstakere. De ansatte hevdet imidlertid at ISS ikke hadde slik valgrett etter dette såkalte pensjonsunntaket. Det ble anført at særalderspensjon etter SPK-loven er en førtidspensjon og ikke en alderspensjon, og at særalderspensjonen som følge av dette falt utenfor begrepet «pensjonsordning» § 16-2 tredje ledd. Anførselen bygget på praksis fra EU-domstolen knyttet til EU virksomhetsoverdragelsesdirektiv, som arbeidsmiljøloven kapittel 16 har inkorporert i norsk rett.

Tidligere hadde Oslo tingrett gitt ISS medhold i at det etter overføringen var innskuddspensjonsordningen som var gjeldende. Borgarting lagmannsrett hadde derimot gitt arbeidstakerne medhold i at særalderspensjonsordningen fortsatt gjaldt. Høyesterett omgjorde lagmannsrettens dom og ga med dette ISS medhold i at særalderspensjonen var erstattet av innskuddspensjonen. Høyesterett la etter en gjennomgang av relevant praksis fra EU-domstolen til grunn at det avgjørende for om et pensjonsforhold falt inn under pensjonsunntaket var om den aktuelle avgang med pensjon var å anse som «et uttrykk for at arbeidstageren på normalt vis avslutter sitt yrkesliv i samsvar med den generelle oppbygningen av den aktuelle pensjonsordningen». Høyesterett konkluderte med at en avgang etter aldersgrenseloven klart fremstod som dette, også ved tidlig avgang etter særaldersgrensene i aldersgrenseloven.

AFP i staten

Det tredje spørsmålet Høyesterett tok stilling til var om renholderne etter virksomhetsoverdragelsen fortsatt hadde rett til AFP etter reglene om AFP i staten. AFP i staten reguleres dels av lov om avtalefestet pensjon for medlemmer av Statens pensjonskasse og dels av SPK-loven. Nærmere bestemmelser er inntatt i tariffavtaler mellom staten og hovedsammenslutningene i staten. Ordningen finansieres over statsbudsjettet.

På samme måte som for særalderspensjon etter SPK-loven anførte ISS blant annet at ordningen med AFP i staten hadde bortfalt som følge av at ISS hadde påberopt seg pensjonsunntaket i arbeidsmiljøloven § 16-2 tredje ledd andre punktum ved å gjøre allerede eksisterende pensjonsordning gjeldende for de overførte arbeidstakerne. Høyesterett ga ISS medhold, på samme måte som Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett. Høyesterett viste til EU-domstolens praksis og konkluderte etter en nærmere drøftelse med at AFP og alderspensjon fremstår som elementer i et samlet kollektivt alderspensjonssystem i staten. Som følge av dette var det ikke tilstrekkelige forskjeller mellom særalderspensjon og AFP i staten som ga grunnlag for å behandle AFP og særalderspensjonen forskjellig i relasjon til pensjonsunntaket i arbeidsmiljøloven § 16-2 tredje ledd andre punktum.

Kilder

Arbeidsmiljøloven § 16-2 lyder i sin helhet:

«(1) Tidligere arbeidsgivers rettigheter og plikter som følger av arbeidsavtale eller arbeidsforhold som foreligger på det tidspunkt overdragelsen finner sted, overføres til den nye arbeidsgiver. Krav etter første punktum kan fortsatt gjøres gjeldende overfor den tidligere arbeidsgiver.

2) Ny arbeidsgiver blir bundet av tariffavtale som tidligere arbeidsgiver var bundet av. Dette gjelder ikke hvis ny arbeidsgiver senest innen tre uker etter overdragelsestidspunktet skriftlig erklærer overfor fagforeningen at ny arbeidsgiver ikke ønsker å bli bundet. De overførte arbeidstakerne har likevel rett til å beholde de individuelle arbeidsvilkår som følger av tariffavtale som den tidligere arbeidsgiver var bundet av. Dette gjelder inntil denne tariffavtalen utløper eller til det inngås ny tariffavtale som er bindende for den nye arbeidsgiver og de overførte arbeidstakere

3) Arbeidstakernes rett til videre opptjening av alders-, etterlatte- og uførepensjon i henhold til kollektiv tjenestepensjon, overføres til ny arbeidsgiver etter reglene i første og andre ledd. Ny arbeidsgiver kan velge å gjøre allerede eksisterende pensjonsordninger gjeldende for de overførte arbeidstakerne. Dersom arbeidstakernes tidligere pensjonsordninger ikke kan videreføres etter overdragelsen, skal ny arbeidsgiver sørge for at de overførte arbeidstakerne sikres rett til videre opptjening etter en annen kollektiv pensjonsordning.»

Arbeidsmiljøloven her tilgjengelig her.

Høyesteretts avgjørelse er tilgjengelig her.