Sakens bakgrunn

Saken gjaldt en resepsjonist som jobbet på Hurtigruten. Den 28. juni 2019 ble han sykemeldt, og fikk utbetalt sykepenger etter folketrygdlovens regler. Mars 2020 permitterte Hurtigruta omkring 1 300 ansatte, inkludert resepsjonisten, som nå både var arbeidsufør og permittert.

Den 18. mai 2020 utløp retten til sykepenger fra folketrygden. Med henvisning til skipsarbeidsloven § 4-4, krevde arbeidstaker at Hurtigruten skulle utbetale lønn fra 18. mai til 27. juni 2020, som var ett år etter at han ble sykemeldt. Skipsarbeidsloven § 4-4 første ledd bestemmer at en arbeidstaker som er arbeidsufør som følge av sykdom eller skade, har rett til lønn så lenge arbeidsforholdet består, men ikke utover 12 måneder regnet fra tidspunktet arbeidsuførheten oppsto.

Hurtigruten avviste kravet, og viste til permitteringslønnsloven § 3 tredje ledd, som fritar arbeidsgiver fra å betale lønn til de ansatte under permittering. Sykelønn er et substitutt for den lønnen arbeidstaker ville hatt dersom han hadde jobbet. Som følge av at resepsjonisten var permittert, hadde han uansett ikke hatt krav på lønn, mente Hurtigruten.

Høyesteretts vurdering

På den ene siden ga skipsarbeidsloven § 4-4 arbeidstakeren rett til lønn ved arbeidsuførhet. På den annen side ga permitteringslønnsloven § 3 tredje ledd arbeidsgiver fritak for lønnsplikt under permittering.

Spørsmålet Høyesterett tok stilling til var hvordan disse to bestemmelsene skulle samordnes. Arbeidstaker kunne ikke samtidig både ha rett til lønn og ikke ha rett til lønn.

Høyesterett pekte på at verken bestemmelsen i skipsarbeidsloven eller permitteringslønnsloven kan fravikes ved avtale til ugunst for arbeidstaker. Dette innebærer at man ikke kan avtale en løsning som er dårligere for arbeidstaker enn det reglene i loven gir anvisning på. Dersom arbeidsgiver fikk medhold, ville dette innebære en dårligere løsning for arbeidstaker enn det skipsarbeidsloven legger opp til. Ufravikelighetsregelen i skipsarbeidsloven tilsa derfor en løsning i arbeidstakers favør.

Høyesterett viste til skipsarbeidsloven § 4-4s historie og egenart, og mente bestemmelsen måtte gis gjennomslag fordi den er begrunnet i sosiale vernehensyn. Bestemmelsene i ILO-konvensjonen om sjøfolks arbeids- og levevilkår, Maritime Labour Convention, trakk i samme retning. Høyesterett viste særskilt til konvensjonens formål om å sikre at sjøfolk er beskyttet mot de økonomiske konsekvensene av sykdom og skade i forbindelse med arbeidsforhold, og at skipsarbeidsloven § 4-4 var ment å oppfylle dette minimumsansvaret. Norge vil kunne komme i konflikt med dette ansvaret hvis permitteringsreglene skulle trumfe bestemmelsen.

Dersom skipsarbeidsloven § 4-4 får forrang vil sykmeldte stilles bedre enn arbeidsføre, og Hurtigruten anførte at hensynet til likebehandling av sykmeldte og arbeidsføre talte imot en slik løsning. Til dette påpekte Høyesterett at arbeidsføre permitterte arbeidstakere har bedre forutsetninger for å finne annet arbeid under permittering enn sykmeldte arbeidstakere.

Høyesterett bemerket at det å gi skipsarbeidsloven § 4-4 gjennomslag også vil gi et resultat som best ivaretar Norges forpliktelser etter Maritime Labour Convention overfor skipsarbeidere som ikke er omfattet av noen lands trygdeytelser. Hvis permitteringsreglene gis forrang, kan disse skipsarbeiderne, dersom de blir sykemeldte under permittering, miste den retten til dekning av lønn som Maritime Labour Convention gir.

Høyesterett konkluderte derfor med at arbeidstakers rett til sykelønn etter skipsarbeidsloven § 4-4 trumfet permitteringslønnsloven § 3 tredje ledd. Resepsjonisten hadde derfor krav på lønn i perioden mai – juni 2020.

Hvilken betydning får avgjørelsen?

Avgjørelsen bringer klarhet i motstriden mellom skipsarbeidsloven og permitteringslønnsloven, og fastslår at skipsarbeidstakere som blir arbeidsuføre under permittering har krav på full lønn. Avgjørelsen viser at Høyesterett legger stor vekt på å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser ved motstrid mellom bestemmelser, samt at vernehensyn veier tungt.