Høyesterett satte denne uken endelig punktum i den såkalte Veireno-saken. Konklusjonen ble 120 dagers ubetinget fengsel til daglig leder i selskapet. Bakgrunnen var langvarige og forsettlige brudd på arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven kapittel 10. Dommen er en påminnelse om at også ansatte kan holdes strafferettslig ansvarlig for brudd på arbeidstidsreglene.

Det er ikke nytt at brudd på arbeidsmiljølovens regler kan medføre konsekvenser for arbeidsgiver, typisk erstatning ved urettmessige oppsigelser eller andre sivilrettslige krav. Derimot er straffansvar for brudd på arbeidsmiljøloven noe arbeidsgivere sjeldent er bevisste på. Enda mindre gjelder dette det personlige straffansvaret.

Høyesteretts endelige dom i den såkalte Veireno-saken er en viktig påminnelse om at brudd på arbeidsmiljøloven kan få alvorlige konsekvenser for de personene som har det øverste ansvaret for at bestemmelsene overholdes. Særlig gjelder dette for reglene i loven som er ment å verne de ansattes helse, eksempelvis reglene om arbeidstid.

Advokat Kristian Foss Aalmo skrev i september 2018 om den opprinnelige straffesaken som endte med fellende dom i Oslo tingrett. Her beskrives sakens faktiske bakgrunn nærmere. Du kan lese artikkelen ved å trykke på linken under.

Etter at både selskapet og daglig leder ble dømt til henholdsvis foretaksstraff og fengselsstraff i tingretten i 2018, ble begge sakene anket til Borgarting lagmannsrett. Borgarting lagmannsrett satt fengselsstraffen ned fra ett år og tre måneder til ni måneder. Daglig leder anket spørsmålet om straffeutmåling videre til Høyesterett.

Daglig leder har et særlig ansvar for å organisere virksomheten på en slik måte at lovens regler overholdes. I sin dom gjennomgår Høyesterett de enkelte bruddene på arbeidsmiljølovens regler om overtid og arbeidsfri som daglig leder hadde gjort seg skyldig i Høyesterett vurderer deretter alvorligheten av bruddene, da dette er bestemmende for straffenivået.

Høyesterett viser til at Stortinget med lovendringen i 2015 hadde ment å øke straffenivået for brudd på arbeidsmiljøloven, men at retten av hensyn til forutberegnelighet må gjennomføre opptrappingen av straffenivået gradvis. Dessuten blir det påpekt at det ikke tidligere har blitt idømt fengselsstraff for brudd på arbeidstidsreglene.

Når Høyesterett likevel slår fast at det her må reageres med fengselsstraff, er dette særlig begrunnet i at saken gjelder omfattende og forsettlige overtredelser som er begått over et lengre tidsrom. Et «passende» utgangspunkt for utmålingen av fengselsstraff ble etter dette satt til fem måneder. På grunn av lang behandlingstid i domstolene ble det fratrukket én måned,. Den endelige straffen ble satt til 120 dager (fire måneder) med ubetinget fengsel.

Det vi kan ta med oss fra Veireno-saken, er at det er politisk vilje til å reagere strengt på overtredelse av arbeidstidsreglene. Særlig tydelig illustreres dette av at Høyesterett – likevel under noen tvil – benyttet seg av den strengeste straffehjemmelen i arbeidsmiljøloven. Dette til tross for at saken ikke gjaldt brudd på de mest grunnleggende HMS-reglene.

Vi kan dermed trekke ut av dommen at overholdelse av arbeidstidsreglene er viktigere enn noen gang før. Som Høyesterett også påpeker, er etterlevelse av arbeidstidsreglene avgjørende for å sikre god helse hos de ansatte. Grove brudd på reglene vil kunne sette både de ansatte selv og andre i fare. Dette vil da i ytterste konsekvens kunne medføre at virksomhetens ledelse ilegges fengselsstraff.

Nå er altså et godt tidspunkt for å gjennomgå virksomhetens rutiner for å sikre korrekt etterlevelse av arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven. Med et stadig mer komplekst regelverk er det imidlertid blitt enda enklere å trå feil. Da kan det kanskje være en god idé å innhente ekstern hjelp fra en arbeidsrettsadvokat, slik at risikoen minimeres.