I den siste tiden har det vært mye snakk om reisetid skal regnes som «arbeidstid» i arbeidsmiljølovens forstand. Spørsmålet har stort sett knyttet seg til tjenestereiser til andre steder enn den faste arbeidsplassen. Høyesterett kom i en avgjørelse fra 2018 frem til at reiser til og fra andre arbeidssteder enn det vanlige i den aktuelle saken var å regne som slik «arbeidstid». Denne avgjørelsen, i sak HR-2018-1036-A (Reisetid I), var ganske konkret begrunnet, men bygget likefullt på rettslige utgangspunkter fastsatt i EU-domstolens sak C-266/14 (Tyco) og rådgivende uttalelser avgitt av EFTA-domstolen i sakens anledning, E-19/16 (Thue).

Nå har vi imidlertid fått en ny rettsavgjørelse om arbeidstidsbegrepet – en dom fra Eidsivating lagmannsrett i sak LE-2019-19773 (Arbeidstid II). Et av spørsmålene her var om serviceteknikere hos Coca Cola, som reiser i tjenestebil til og fra eget hjem hver dag, skulle få reisetid hver vei kjent som «arbeidstid» etter arbeidsmiljøloven § 10-1.

Partene var enige om at slik reisetid som overgikk 30 minutter skulle regnes som arbeidstid. Spørsmålet var derfor om reisetid innenfor 30 minutter skulle anses som arbeidstid.

Høyesterett viste i sine premisser først til at EUs arbeidstidsdirektiv, som danner utgangspunktet for arbeidsmiljøloven kapittel 10. I tillegg var avgjørelsene Tyco; Thue og Reisetid I relevante rettskilder for løsningen av det konkrete spørsmålet om reisetiden skulle anses å falle under arbeidstidsbegrepet i aml. § 10-1. På bakgrunn av dette måtte svaret på spørsmålet bero på en vurdering av de tre «elementene» som sist ble redegjort for i Høyesteretts avgjørelse i Reisetid I.

To av elementene i vurderingen – hvorvidt arbeidstakeren utfører sine arbeidsoppgaver eller plikter «innenfor rammen av sitt arbeidsforhold» og om arbeidstakeren «arbeider» – ble, tilsynelatende uten mye tvil, lagt til grunn. For det første ble det vist til at transport er nødvendig for utførelse av kjerneoppgavene. For det andre viste lagmannsretten til, via henvising til Thue, at EU-domstolen i Tyco hadde uttalt at transport i seg selv er en «uadskillelig» del av å være arbeidstaker uten fast arbeidssted.

Det var det tredje elementet – om arbeidstakeren i den aktuelle tidsperioden «står til arbeidsgivers disposisjon» – som ble ansett som det springende punktet i saken. Avgjørelsen synes på dette punkt å være mer konkret begrunnet.

Serviceteknikerne i Coca Cola behøver ikke være tilgjengelige på telefon før klokken 08:00, noe som ifølge lagmannsretten talte mot at de ansatte i dette tidsrommet stod til disposisjon for arbeidsgiver. Dette ble imidlertid ikke ansett som et absolutt hinder.

Lagmannsretten viste imidlertid til det faktum at arbeidstakerne, etter at de hadde satt seg inn i tjenestebilen, var underlagt betydelige begrensninger på egen handlefrihet. Dette skyldtes blant annet at de etter Coca Colas internreglement i praksis ikke kunne utføre personlige gjøremål. Tjenestebilen kunne også spores med GPS, noe som også var tilfellet i Høyesteretts avgjørelse i Reisetid I. Etter en konkret vurdering fant retten at også vilkåret om at arbeidstaker må stå til arbeidsgivers disposisjon var oppfylt.

Konklusjonen måtte etter dette bli at også reisetid til og fra hjemmet som ikke oversteg 30 minutter hver vei, var å regne som arbeidstid etter aml. § 10-1. Dette ga imidlertid ingen rett til vederlag, siden holdepunkter for dette ikke kunne finnes i verken de individuelle eller kollektive avtalene. Spørsmålet om vederlag var da – etter lagmannsrettens syn – et «interessespørsmål».

Vår vurdering av lagmannsrettens avgjørelse er at den viderefører den rettstilstand som ble stadfestet i Reisetid I. I likhet med Reisetid I er også Reisetid II konkret begrunnet. Den vil i utgangspunktet kun være relevant for tjenestereiser utenfor et fast arbeidssted. En ting som likevel kan trekkes ut av lagmannsrettens premisser, er at arbeidstaker i slike tilfeller må være underlagt ikke-ubetydelige begrensninger i sin frihet til å utføre private gjøremål. En servicetekniker som derimot står fritt til å disponere tiden frem til første kunde, vil dermed – som et klart utgangspunkt – ikke kunne påberope seg at denne reisen er å regne som «arbeidstid».

Aktuelle kilder: 
Arbeidsmiljøloven § 10-1
Ot.prp.nr.49 (2004-2005), s. 315
HR-2018-1036-A (Reisetid I)
LE-2019-19773 (Reisetid II)
Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2003/88/EF af 4. november 2003 om visse aspekter i
forbindelse med tilrettelæggelse af arbejdstiden
C-266/14 (Tyco)
E-19/16 (Thue)