Sakens bakgrunn

Til tross for at utgangspunktet i norsk arbeidsliv er fast ansettelse, åpner arbeidsmiljøloven og særlovgivning for at arbeidsgiver under visse omstendigheter kan ansette midlertidig. Opplæringslova § 10-6 er et eksempel på dette. Grunnskoler og videregående skoler som ikke har formelt kvalifiserte søkere, kan etter § 10-6 inngå midlertidige ansettelseskontrakter med personell uten godkjent lærerutdanning.

Nord-Fron kommune mottok ikke søknader fra formelt kvalifiserte lærere, og arbeidstakeren i saken ble derfor midlertidig ansatt som lærer uten godkjent utdanning etter opplæringslova § 10-6. Hun arbeidet sammenhengende i tre og et halvt år, i snitt cirka 80 prosent.

På bakgrunn av ansettelsesforholdenes varighet, fremmet arbeidstakeren krav om fast ansettelse hos kommunen etter reglene i arbeidsmiljøloven § 14-9 (7). Bestemmelsen gir på nærmere vilkår arbeidstakere som har vært sammenhengende midlertidig ansatt i mer enn tre år krav på fast ansettelse. Dette vil blant annet kunne gjelde hvis arbeidstakeren har vært ansatt som vikar, for å fylle et midlertidig behov og ved en kombinasjon av disse to grunnlagene.

Nord-Fron kommune avslo arbeidstakerens krav, og hevdet at det ikke var grunnlag for å gi arbeidstakeren fast ansettelse ettersom ansettelsen var hjemlet i særlovgivningen, og ikke i arbeidsmiljøloven § 14-9 (2). Kommunen mener treårsregelen kun får anvendelse ved midlertidige ansettelser med hjemmel i arbeidsmiljøloven. Krav om fast ansettelse etter opplæringslova § 10-6 ville være i strid med opplæringslova § 10-1, som slår fast at personell i undervisningsstilling i skolen skal ha relevant faglig og pedagogisk kompetanse.

Høyesteretts vurdering

Spørsmålet Høyesterett tok stilling til, var om treårsregelen i arbeidsmiljøloven § 14-9 får anvendelse når de midlertidige ansettelsene er hjemlet i opplæringslova § 10-6. Opparbeider arbeidstakere som er midlertidig ansatt etter § 10-6 rett på fast ansettelse etter arbeidsmiljøloven?

Retten viste til opplæringslovas forarbeider, hvor det er foretatt en avveining av midlertidige ansattes stillingsvern mot hensynet til kvaliteten på utdanningen. Høyesterett mente det var et bevisst valg av lovgiver å ikke lovfeste fast ansettelse for midlertidig ansatt personell uten godkjent utdanning. Hensynet til elevenes utdanning ble med andre ord prioritert foran personell som ikke fyller de formelle kompetansekravene.

Heller ikke en tolkning av arbeidsmiljøloven § 14-9 eller forarbeidene tilsa at kravet om fast ansettelse skulle gjelde ved tilsetting i kraft av opplæringslova § 10-6. Denne løsningen var ikke i strid med Norges EØS-rettslige forpliktelser, slik arbeidstakeren anførte.

Høyesterett pekte på at lovgiver har uttrykt et behov for særregler for midlertidige ansatte i opplæringslova av hensyn til elevenes utdanning, og at undervisning i størst mulig grad skal gjennomføres av formelt kvalifiserte lærere. Til tross for at Høyesterett konkluderte med at arbeidstakeren ikke hadde krav på fast ansettelse, åpnes det for at langvarig midlertidig tilsetting i noen tilfeller kan medføre krav på fast ansettelse etter ulovfestede regler.

Hvilken betydning har dommen?

Avgjørelsen gir prinsipielle uttalelser om ufaglærte læreres rett til fast ansettelse, som særlig vil ramme i overkant av 8 000 ansatte som innehar undervisningsstillinger uten godkjent utdannelse. I lys av dommen, er det klart at disse i utgangspunktet ikke vil opparbeide seg en rett til fast ansettelse etter arbeidsmiljøloven.

Dommen i sin helhet kan leses her.