For noen år tilbake var det en debatt om leger skal ha mulighet til å reservere seg mot å henvise kvinner til abort. De legene som ikke ønsket å henvise kvinner til abort, argumenterte med at det var imot deres samvittighet å medvirke til at aborter blir gjennomført. Saken endte med at kvinner ikke lenger trenger henvisning for å kunne ta abort. I forbindelse med debatten kom det frem at det er flere leger i Norge som nekter å sette inn spiral som prevensjonsmiddel, tilsvarende begrunnet i deres samvittighet og overbevisning om at livet oppstår ved unnfangelsen.
En av legene som nektet å sette inn spiral jobbet i en kommune i Telemark som fastlege.
Legen hadde i intervjuet for jobben gitt uttrykk for at hun ikke ønsket å sette inn spiral. Legen begrunnet dette i hennes katolske tro og overbevisning, allmenn etikk og biologiske forhold, da hun anså at et liv oppstår allerede ved unnfangelsen. Etter at legen hadde jobbet i kommunen i fire år fikk hun oppsigelse begrunnet i sin reservasjon. Legen gikk til søksmål mot kommunen og hevdet at oppsigelsen var ugyldig og krevde erstatning. Legen tapte saken i tingretten, men vant frem etter anke i Agder lagmannsrett. Det er foreløpig ikke avklart om saken vil bli anket til Høyesterett.
Under behandlingen av saken i retten kom det frem at legens reservasjon ikke utgjorde et praktisk problem eller en belastning for pasientene. Pasienter som ønsket innsetting av spiral, ble henvist til annen lege ved kontoret eller gynekolog for å få gjennomført inngrepet. Legen fortalte ikke pasientene at hun ikke ønsket å sette inn spiral grunnet egen religiøse overbevisning og samvittighet, men viste til sin manglende kompetanse. Legens reservasjon mot å sette inn spiral ble derfor vurdert av retten å ikke gå ut over pasientenes behandlingstilbud.
Det kom også frem under vitneførselen i retten at om lag 30 % av leger i Norge ikke setter inn spiral på pasienter, tilsynelatende grunnet manglende kompetanse. Det kan på denne bakgrunn virke som saken dreide seg om en prinsippsak, og et behov for rettslig avklaring rundt problemstillingen.
Kommunen mente at legens samvittighetsforbehold ikke kan aksepteres. Kommunen anførte dessuten at helse- og omsorgsloven og fastlegeforskriften gir grunnlag for å kreve at fastlegen personlig skal tilby spiralinnsetting. Kommunen mente at det ikke var tilstrekkelig for legen å vise til at andre fastleger eller en gynekolog kan sette inn spiral. Kommunen mente derfor at oppsigelsen av legen var gyldig, og at Agder legen ikke hadde et vern etter Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 9 om samvittighetsfrihet. Religionsfriheten måtte uansett vike for pasienters rett til helsehjelp, ifølge kommunen.
Agder lagmannsrett fant derimot at det ikke fremgår direkte av ordlyden til fastlegeforskriften om leger kan henvise pasienter til for eksempel andre fastleger på grunn av samvittighetsforbehold. Retten kom til at det var tvilsomt om det forelå tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at fastleger ikke kan ta et samvittighetsforbehold når det gjelder innsetting av spiral. Det såkalte legalitetsprinsippet, som fremgår av Grunnloven § 113, innebærer at offentlige myndigheter ikke kan gripe inn og endre eller etablere bindende rettsforhold, uten tilstrekkelig klart grunnlag i lov eller forskrift. Retten viste til at det var uheldig at en så vidt inngripende begrensning ikke fremgår direkte av forskriften. Det var vesentlig at forskriften var tilstrekkelig klar og forutsigbar. Retten kom således til at det var tvilsomt om forskriften var tilstrekkelig klar og forutsigbar til å kunne utlede et forbud for leger til å ta et samvittighetsforbehold.
Retten viste videre til Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Konvensjonen gjelder som norsk rett, og har også forrang over norsk rett ved motstrid. Det følger av Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 9 at enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet. Legen mente at det var i strid med hennes rett til samvittighetsfrihet dersom hun ikke kunne reservere seg mot å sette inn spiral. Selv om det antagelig er et mindretall i den norske befolkningen som deler legens synspunkt om at et liv oppstår ved unnfangelsen, mente retten likevel at legens samvittighetsforbehold var omfattet av Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 9.
Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 14 slår fast at rettighetene i konvensjonen skal sikres uten diskriminering på noe grunnlag, blant annet på grunnlag av religion. Retten fant at oppsigelsen også utgjorde diskriminering på grunn av legens religiøse overbevisning.
Retten viste til at legen tok et samvittighetsforbehold allerede før hun inngikk avtalen med kommunen. Videre ble det vist til at det hverken fra legen eller kommunen kom frem at legens forbehold har utgjort et problem. Det ble også vist til de store konsekvensene en oppsigelse ville få for legen.
Rettens konklusjon var dermed at kommunen ikke kunne gå til oppsigelse av legens fastlegeavtale fordi hun reserverte seg mot å sette inn spiral. Oppsigelsen av fastlegeavtalen ble således kjent ugyldig, men kommunen ble likevel frifunnet fra kravet om å betale legen erstatning.
Dommen ble avsagt under dissens. En av dommerne mente at kommunen kunne si opp legen, mens de to andre dommerne, som utgjorde flertallet, kom til at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig.
Dommen viser at den enkeltes samvittighetsfrihet står sterkt, også i arbeidslivet. De betraktninger retten gjør vedrørende den enkeltes samvittighetsfrihet vil også kunne få betydning i andre former for arbeidsforhold. Utgangspunktet er at det er arbeidsgiver som bestemmer hva den enkelte ansatte skal gjøre i arbeidstiden. Dersom en arbeidstaker ikke ønsker å utføre en arbeidsoppgave begrunnet i at det strider mot vedkommende sin samvittighet, vil Den europeiske menneskerettskonvensjons bestemmelse om samvittighetsfrihet kunne innebære at en ansatt kan nekte å utføre arbeidsoppgaven.
Det gjenstår imidlertid i skrivende stund å se om dommen vil bli anket til Høyesterett.
Søk 
Søk